Vår sikkerhet er avhengig av samarbeid. Det er bare sammen med våre allierte at vår suverenitet kan sikres. Et samarbeid som er tuftet på troverdig og relevant nasjonal forsvarsevne. Da må det øves og trenes. Forsvaret og totalforsvaret må øve på evnen til å ta imot allierte forsterkninger. Samtidig må våre alliertes evne til å operere i Norge, sammen med det norske Forsvaret, også øves og trenes. Det har vi gjort i høst.
På NATOs toppmøte i Wales i 2014 ble det besluttet at NATO skulle styrke evnen til kollektivt forsvar og avskrekking. Foranledningen var hendelsene i Georgia i 2008 og på Krim-halvøya og i Ukraina i 2014.
NATO-alliansen oppstod i kjølvannet av andre verdenskrig. Da invasjonen kom i 1940 stod vi alene. Med et svakt forsvar som var dårlig trent og med utdatert utstyr. Etter kort tid fikk vi hjelp av britiske, franske og polske styrker. Men bistanden var lite koordinert, og vi hadde ingen plan for å ta den imot, langt mindre hvordan vi best kunne bruke hjelpen.
En for alle, alle for en
Vi lærte mye av andre verdenskrig. Men særlig to ting er det verdt å reflektere over i denne sammenheng. For det første lærte vi at demokrati, fred, frihet og menneskerettigheter må forsvares. De må kjempes for om nødvendig. For det andre lærte vi at Norge ikke kan garantere for sin egen sikkerhet alene.
Derfor var Norge et av landene som var med på å ta initiativ til NATO. En allianse som må kunne sies å være en vellykket forsvarsallianse.
For at styrker fra 29 medlemsland skal kunne operere sammen, må det øves. For at landet som har behov for støtte skal kunne ta imot og nyttiggjøre seg støtten, må det trenes på mottak av allierte styrker. Og for at det svært komplekse samspillet mellom sivil og militær sektor vi kaller totalforsvaret skal kunne fungere i krise og krig, må det øves. Alt dette fikk vi gjort i Norge i høst gjennom øvelsen Trident Juncture 2018.
Må øve for å lære
Det er for tidlig å trekke konklusjoner fra øvelsen. Men vi vet at vi har fått øvd viktige deler av Forsvaret og totalforsvaret. Vi vet at øvelsen ga et nytt engasjement for totalforsvaret i alle sektorer, ikke bare Forsvaret. Og vi vet at det er en rekke momenter vi kan trekke lærdom fra. Slik sett har øvelse Trident Juncture vært en stor suksess sett med norske øyne.
Norge har lenge arbeidet for at NATOs oppmerksomhet igjen skulle rettes mot nordområdene generelt, og havområdene i nord spesielt. At en amerikansk hangarskipsgruppe øvde i våre nærområder for første gang på 25 år, viser NATOs og USAs interesse for økt tilstedeværelse i nordområdene.
I år har Norge hatt formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Samarbeidet er spesielt fordi to av landene ikke er medlemmer av NATO. Likevel deltok de begge i øvelsen Trident Juncture. Derfor var antall deltakere på øvelsen 31, og ikke 29, land. Det er en økende erkjennelse av at en sikkerhetspolitisk krise i Norden ikke vil ramme bare ett land alene. Bidragene fra Sverige og Finland var følgelig svært velkomne.
Samarbeid er nøkkelen
Våre sikkerhetspolitiske ambisjoner for øvelsen Trident Juncture 2018 er oppfylt. Vi har fått økt oppmerksomhet om våre kjernesaker i alliansen. Vi har også demonstrert effektivt transatlantisk samarbeid. NATOs grunnleggende prinsipp gjelder fortsatt: En for alle, alle for en.
Samarbeid er altså nøkkelen til sikkerhet. Også for sikkerhet i det vi i forsvarssektoren kaller Cyber-domenet, som dette innstikket handler om. Det digitale rom er særegent, ved at det understøtter og utvikler nær sagt all annen virksomhet. Det gir også sårbarheter, som en rekke ulike aktører ønsker å utnytte til egen vinning. Omfanget, viktigheten og kompleksiteten i digitale systemer og infrastruktur innebærer at også sikkerhet i det digitale rom må søkes gjennom samarbeid.
Av Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H), [email protected]
